Om menneskets påståtte eksepsjonalisme og å snakke med hvaler

Sunday, December 28, 2025

I Morgenbladet i desember klager en fisker på sentralmakta og hvalene. Han sier at hvalenes apetitt er en stor del av årsaken til at det er mindre fisk i havet, og han vil starte hvalfangst igjen for å få bukt med problemet.

I Norge har vi maksimum 75 ulver. En betydelig del av den norske befolkningen mener at det er 75 for mye. De står i veien for oss og det som vi mener er verdifullt.

Hva skal til for at vi slutter å se på alle andre dyr som annenrangs og at vi klarer oss å hever over vår menneskelig eksepsjonalisme? Hva om vi kan snakke med dyrene? Det er utgangspunktet for boka How to Speak Whale av Tom Mustill 📚, og så legger han ut på en reise som viser et element av kunstig intelligens som kan være til nytte for planeten. For med kunstig intelligens kan det faktisk bli mulig å forstå andre arter, og til og med kommunisere med dem. Mustill tar utgangspunkt i hvalene, fordi det er de som beviselig har noe som likner nærmest på et komplett språk.

Det er kanskje noen av dyrene vi har behandlet aller dårligst. Norge bør her føle seg spesielt dårlig. Hvalfangst er malplassert som en del av vår nasjonalarv. Vi var de nestsiste til å slutte med det, og jeg er en av dem som med stolt patriotisme under studietida ropte “Save the whales - for dinner!” til Greenpeace sine medlemsverere. Så forferdelig flaut det er å tenke på nå. Da vi var ferdige med å drepe dem, hadde vi avlivet over 90 prosent av flere arter. Det var bare 0,1 prosent av den opprinnelige blåhvalbestanden igjen.

Holdninger til hvaler har heldigvis endret seg. Mustill skriver at de fleste mennesker ikke lenger tenker på hvalen som en stor, dum fisk. De er pattedyr med mange av de samme sosiale egenskapene som oss: “De lever lange liv i komplekse samfunn hvor de samarbeider ved å bruke lydkommunikasjon. De har klaner og kulturer som bestemmes av hvordan de prater”. Om vi kan forstå hva de sier, og til og med kunne prate med dem, må vel selv de som fremdeles ser på dem som kun en ressurs for vår utnyttelse, eller en konkurrent om andre havressurser, selv forstå hvor unike disse skapningene er.

Til slutt et interessant faktum fra boka: Spekkhuggersamfunn er matrialkalske. De ledes av dominerende hunner og deres slektslinje. Lederne har gått gjennom overgangsalderne, og kan dermed med sin erfaring konsentrere seg om lederskap.